Vinden uler rundt meg. Regnet pisker mot bakken og bakken rister . På skjermen foran meg vises videoer av ekstremvær – ikke en dystopisk fremtidsvisjon, men hendelser fra virkeligheten. Flom, og orkaner som herjer kystbyer. Jeg står midt i rommet på utstillingen "Vi står i det nå", og budskapet er klart: Klimaendringene er ikke en falsk trussel. De skjer, akkurat nå.
Jeg blir stående noen sekunder etter at videoen stilner. Rundt meg er det kun stillhet. Spørsmålene flyr inn i hodet mitt: Hvor ille er situasjonen egentlig? Hjelper det vi gjør? Med det i tankene går jeg ut til lobbyen, der jeg har avtalt å møte Marianne Guriby som har jobbet her siden 2020
Marianne møter meg med et smil, men det er tydelig at temaet hun jobber med, er alt annet enn lystig. Som universitetslektor på klimahuset har hun ansvar for utstillingene og de pedagogiske tilbudene til skoler om klimaendringer, både realitetene vi står overfor og hva vi kan gjøre med dem.
"Det jeg jobber med er de pedagogiske tilbudene til skoler, elever og lærer. Men vi har andre ting som også skjer på klimahuset som innendørs og utendørs utstillinger, det er et åpent museum. Vi har en del ulike arrangementer "
- Marianne Guriby (41), Universitetslektor.
"Vi har ulike opplevelser med litt forskjellige vinklingene. De fleste tar utgangspunkt i utstillingene vår, som er da en interaktiv utstilling som handler om klimaendringer, både naturlig klimaendringer, menneskeskapte klimaendringer, konsekvenser av global oppvarming og ikke minst løsninger og handlinger for en mer bærekraftig framtid. Det er den som heter «Vi står i det nå»
Når hun blir spurt om hva de driver med på klimahuset svarer hun:
Jeg beveger jeg meg videre inn i et rom fullt av skjermer, skannere og digitale brett. Her er det ikke lenger bare informasjon, nå må jeg selv ta valg. Skjermene stiller ulike spørsmål og jeg nærmer meg en som lyser gult. På skjermen foran meg lyser spørsmålet: Hvordan skal vi bo? Besøkende får muligheten til å velge ulike kort, scanne dem og utrykke hvilke løsninger de mener selv er best for fremtiden.
"Utstillingen er laget sammen med forskere som gjør den mer kunnskapsbasert. Men vi har også mye av den personlig faktoren som i det løsningsrommet der du selv velger løsning som du mener er best for fremtiden der folk kan ta egne valg og ut ifra det så får de også en rolle." - Marianne
Lyden av scanneren fyller rommet, en jevn summing som brytes av korte pip. Når du scanner objektene rundt deg, begynner skjermen å lyse opp, og dine egne meninger og valg vises.
"En ting som er interresant på den løsningsboden er at vi får statistikk over hvilke roller folk får. Roller som lagspilleren, eksperten, påvirkeren, nytenkeren og aktivisten. Blant vanlig besøkende altså de som kommer hit frivillig så er det en ganske høy andel som blir aktivisten. Som er noe jeg ser sjeldent når jeg har med skoleungdommer. Jeg ser at det er en forskjell på hvor engasjert de er i tema nå, og at man også merker at en del ungdommer tar litt avstand fra de aktivisme greiene."
Jeg spør Marianne hvilke tanker hun håper at besøkende skal sitte igjen med etter å ha opplevd utstillingen. Hun stopper opp litt og ser ut over rommet med et ettertenksomt uttrykk.
Jeg håper at de går ut med håp og handlekraft inn i en litt mer bærekraftig fremtid, men at de også får med seg kunnskap. Man begynner med en ganske personlig inngang med spørsmålet «hva er det beste du vet», det er jo for å prøve å treffe folk litt personlig. Det er en del som har litt avstand til temaet klimaendringer, så vi begynner med litt personlig inngang.
Utstillingen handler ikke bare om å lære, den handler også om å bli hørt. Det er et stort brett full av fargerike post it lapper med en stor overskrift "Hva mener du bør forskes på i framtiden". Besøkende har skrevet ned tankene sine på post-it-lapper og festet dem til veggen.
Det er nettopp denne typen engasjement som har gjort utstillingen til en opplevelse, ikke bare for deltakerne, men for hele Klimahuset. For når besøkende går fra interaktive opplevelser til den nyskapende formidlingen, er det klart at utstillingen gjør mer enn å bare informere, den oppfordrer til handling og refleksjon. Og dette har ikke gått ubemerket.
Vi er faktisk nominert til European Museum of the Year Awards, sier Marianne, og et smil breder seg over ansiktet hennes. Hun ser på meg med et glimt i øyet, som om hun fortsatt bearbeider den gode nyheten.
Etter å ha hørt Marianne dele tankene sine om nominasjonen, kjenner jeg en dyp respekt for arbeidet som legges ned i Klimahuset. Det er tydelig at de er på en spennende reise, og at deres innsats for å skape en engasjerende og refleksjonsskapende utstilling virkelig har fått anerkjennelse.
Jeg takker Marianne for praten, og ønsker dem lykke til med nominasjonen
